Anne-Karin Furunes og Hanne Friis

2. november - 22. desember 2018

«Manners of Communication, Ways of Telling»

Arbeidene til Hanne Friis og Anne-Karin Furunes har en fengslende fellesnevner: Det tar den lange tiden det tar. Friis’ sømteknikk og Furunes’ perforeringer er gjort for hånd. Tekstilskulpturene kunne ha vært laget av et mer ferdig preparert stoff, hullene i metall og papir kunne ha vært skåret ut maskinelt med laser. Men alle sammenføyningene og perforeringene er altså det møysommelige resultatet av kunstnernes hender og blikk. De to jobber riktignok helt forskjellig, med prosjekter som er vesensforskjellige, men dette manuelle grepet er et fellestrekk som forbinder dem.

Utstillingstittelen «Manners of communication, ways of telling» kan først virke som en pleonasme: Angir ikke begge formuleringene noe av det samme? Men det er likevel noen nyanseforskjeller mellom det å kommunisere og det å fortelle. Det dreier seg ikke bare om å ta inn over seg noe som er ferdig formulert, noe som skal fortelles. Enten det er historien om de faktiske ansiktene vi møter i Furunes’ bilder, eller plantene som kan tjene som forelegg til Friis’ organiske former. Det handler kanskje like mye om å la verkene pulsere i rommet.

Disse arbeidene opptar ikke bare rom, de skaper rom. Friis’ skulpturer og Furunes’ bilder fremhever også omgivelsene: Etterhvert som vi beveger oss rundt skulpturene eller beveger oss frem mot og bort fra bildene, blir vi kanskje litt mer oppmerksomme på vår egen plassering i rommet. Dette er verker som insisterer på sin egen tilstedeværelse. På samme måte som kunstnerne har utformet materialene og brukt den tiden det tar med sine respektive teknikker, krever også møtene med disse verkene at man tar seg tid til å ta dem nærmere i ettersyn.

Og i nærstudier av disse arbeidene slås jeg av en annen kvalitet ved verkene: De er fysiske størrelser i rommet - som romlig påpekende objekter - og samtidig representasjonsobjekter som peker mot noe annetutenfor dette utstillingsrommet. Skulptur og bilde er objekter i rommet, samtidig som de henviser til eller kan minne om noe som befinner seg et annet sted og kanskje er fra en annen tid; det være seg en bortglemt plante eller et ansikt fotografert for lenge siden.

Akkurat i det jeg synes at ett av arbeidene til Friis begynner å ligne på en plante jeg en gang har sett i en bok, klarner blikket og minner meg på at dette er et tekstilstoff, montert sammen med tusenvis av sting. Idet jeg ser inn i et avfotografert blikk som stirrer tilbake på meg med en egen styrke, løser bildet seg opp, og jeg stirrer rett på en gjennomhullet metallplate. 

Denne splittelsen i sinnet, dette vekselspillet mellom det konkrete materialet og arbeidenes pek ut mot noe annet, holder meg fast. Stadig skiftende mellom den ene og den andre betrakterposisjonen. Hvor nært kan jeg gå lerretene, papiret eller stoffet før objektene slutter å være noe som ligner, og går over til å være sitt eget materiale? 

Gustav Svihus Borgersen, 21. oktober 2018